SKAPT FOR GUD – KALT TIL EVIG LYKKE

«Du har skapt oss for deg selv, O Herre, og vårt hjerte er rastløst til det finner hvile i deg.» (St. Augustin)

I alt vi gjør søker vi “det gode” – det som gir oss lykken. I vår svakhet søker vi ofte de lettvinte, begrensede godene, men blir til gjengjeld aldri lykkelige. I vår tid har vi også mistet forståelsen av hva sann lykke er. Det er derfor høyst nødvendig, i en tid der hvor menneskets verdi er under angrep, å vise til Kirkens forståelse av den evige gleden som hvert eneste menneske er kalt til. Som leseren får se, gjennom Skriften, Tradisjonen og skolastisk teologi, er alle skapt av Gud og for Gud – til et evig samvær med Ham i himmelsk herlighet og evig, sann lykke. Med denne forståelsen kan man ikke annet enn å elske Gud for Hans godhet, og å se den ubeskrivelige innbyrdes verdien i alle Hans barn. «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og den hjord Han vokter» (Sal. 100:3).

Hva som menes med «det gode»

St. Thomas Aquinas siterer Aristoteles, som definerer det gode som «det som alle ting søker» (Summa Theologica, I, q.5, a.5), det vil si hva vi retter oss mot – målet og hensikten for vår handling. Fra St. Augustin har vi at «det gode» er synonymt med «å være» – han sier: «så sant vi virkelig er så er vi gode.» Dette er fordi vi anser som godt det som er perfekt, det vil si, det som ikke mangler, men som handler i tråd med sin egen natur. For eksempel: en perfekt spade er ikke en som ligger i ro eller som mangler skaft, men en som er i arbeid og som gjør jobbe den var ment for å gjøre. Av dette ser vi hvorfor Kirken ser det onde, ikke som en aktiv drivkraft, men som en mangel, en blemme og en svakhet. Dette ser vi tydelig i begynnelsen av Johannesevangeliets første kapittel, som tradisjonelt ble lest til sist etter hver messe: «I Ham [Kristus] var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det» (Joh. 1:3-4). Lys er noe som er, men mørket er bare fraværet av lys – ikke en kraft i seg selv. Vi trenger lys for å se, dermed er lyset godt. Det er jo også derfor det står i 1. Mosebok etter hver gang Gud skaper noe nytt: «og Gud så at det var godt.» Det er noe innbyrdes godt i det at noe finnes, fordi det gode og eksistens, peker på en og samme ting. Følgelig er da synd å velge et lavere gode framfor et høyere et slik at vi i mindre grad lever i harmoni med vår hensikt.

Hva er så det gode?

Gitt dette prinsippet (at noe er godt så sant det eksisterer) så ser vi raskt at det høyeste gode er det som eksisterer mest – det som i alt dets handling oppnår perfeksjon. Det høyeste gode må være det som er synonymt med å være. Sagt på en annen måte, det Gode må være Den som kan si om Seg Selv: «JEG ER DEN JEG ER» (2. Mos. 3:14). Dette er Guds sanne navn – Han som er.

Sann lykke – Det salige syn

Siden lykken er menneskets høyeste gode (S. Th., I-II, q.3, a.1), så må Gud, som det ene høyeste gode, være den eneste veien til menneskets lykke. Men hvordan ser denne lykken ut? Lykken er ikke passiv, av samme grunn som at det gode er tilstedeværelse, ikke fravær. Jesus sier oss det selv: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud» (Joh. 17:3). Kjennskap er en aktiv handling ut fra vår forstand. Noe som er passivt er noe som ikke utøver sin kraft i samsvar med dets hensikt – det er ufullkomment og ikke så godt som det kunne være.

Som skapt i Guds bilde (1. Mos. 1:17) er vi lik Gud på enkelte vis – i Ham, og da spesielt i Jesus Kristus, ser vi den perfekte utøvelsen av vår natur. Ifølge St. Augustin er lik Gud i at vi har en rasjonell sjel (Gen. ad lit., vi, 12). Siden vår lykke består i å strekke oss mot Gud – mot det gode – må det innebære en perfeksjon først og fremst av den evnen vår som mest ligner Gud, altså forstanden. Men det er mere enn det, for vi vet jo at Paulus skriver i Første Brev til Korinterne: «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskets tanke, alt det har Gud gjort ferdig for dem som elsker Ham» (1 Kor. 2:9). Lykken ligger da i forstandens perfeksjon, men den overgår hva vår nåværende forstand kan fatte. Dette sier også St. Thomas (S. Th. I-II, q.5, a.5). Hva er forstandens perfeksjon? St. Thomas forklarer at siden forstandens funksjon er å finne årsaken til en gitt virkning. I dette livet kan forstanden bare se, basert på den skapte verden, at det finnes en evig Første Årsak, Gud, men fatter ikke hva essensen av denne Årsak er. Inntil vi oppnår dette er lykken bare delvis og ikke fullkommen. Som han sier:

«Endelig og fullkommen lykke kan ikke bestå i noe annet en synet av Guds Essens.» (S. Th., I-II, q.3, a.8).

Dette kaller Kirken «Det Salige Syn» (Den Katolske Kirkes Katekisme, 1028). Den Hellige Phillip Neri skrev: «La oss forestille oss, hvis vi kom til Himmelen, hvilken skjønn og enkel ting det vil være å for evig synge med englene og helgenene: Sanctus, Sanctus, Sanctus.» Her ser vi at lykken består i en inderlig tilbedelse og et sant syn av Herren. Det er i slik bønn og kontemplasjon at alle våre evner deltar slik at vi oppnår sann lykke; både kroppen, som synger av full hals, og sjelen som rettes inn mot evig enhet med Gud – det er altså dette den sanne lykken består i.

En forsmak her på jorden

Vi ser også fra Skriften hvordan Guds nærvær vekker en dyp, nesten ellevill, glede i de Han kommer til, allerede i dette livet. I Det Gamle Testamente ser vi Davids ekstase i det han

«førte den [Paktens Ark] opp til Davids-byen med stor glede…David danset av all kraft for Herrens åsyn. Han var kledd i presteklær av lin. Slik førte David og hele Israels-folket Herrens paktkiste opp under jubelrop og hornlåt» (2. Sam. 6:12-15).

Likedan ser vi Elisabet med Johannes som hopper av fryd når Jesus kommer til ham, båret i Marias, den Nye Paktens Arks, liv. Elisabet bryter ut, fylt av Den Hellige Ånd: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd» (Luk. 1:43-44).

Her ser vi altså kilden til helgenenes glede. Tross alle verdens pester, plager og forfølgelser, har vi en glede som ikke forgår. Vi trenger ikke frykte noe, så lenge vi er med Gud. Ved å stole på Ham forsvinner all frykt fordi vi er skapt av Ham og for Ham. Når vi så nærmer oss påske kan vi erindre Jesu ord, som allerede nå gir oss en forsmak på den fullkomne lykken vi er lovet: «Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh. 16:22).

Bilde: https://www.catholiccompany.com/magazine/12-religious-paintings-meanings-5758