Det hellige Triduum: skjærtorsdag

«Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg.»

 

På skjærtorsdag feirer Kirken dagen da Vår Herre innstiftet Den nye pakt i sitt Blod, gav sine apostler å feire Eukaristiens sakrament og ble forrådt av Judas Iskariot.

 

Denne kvelden er begynnelsen på Hans bitre lidelse, hvor Han gir oss sitt Legeme og Blod, det sanne og evige offer som fullbyrdes på langfredag. Skjærtorsdagskvelden innleder Påskens Triduum, som varer til og med Påskesøndag.

I JESU FOTSPOR: Pave Frans vasker føttene til innsatte i
ungdomsfengselet Casal del Marmo, Roma, i 2013. Foto: REUTERS / NTB 
 

Renselse før sakramentet

Herren Jesus er med sine disipler i Jerusalem for å feire Påskehøytiden, og det er innenfor det rituelle påskemåltidet at vi må forstå hva Han gjør den kvelden. Jødene feiret påske for å minnes at Herren gikk forbi (heb: pesakh, dvs. påske) husene deres da Han straffet Egypt ved å slå i hjel alle førstefødte i landet, før Han fridde israelittene ut (2 Mos 12,14). Til påske skulle faren i hver familie velge seg ut et lyteløst lam og etter solnedgang skulle det slaktes, og blodet strykes på husets dørstolper og dørbjelke. Blodet skulle være merket som voktet dem; når Herren så det, skulle Han gå forbi huset uten å skade det (2 Mos 12,13). Dette var paktens blod, det blodet som vernet dem mot Herrens dom. På skjærtorsdag skal de utallige lammene erstattes med ett lyteløst Lam.

Før dette tar Vår Herre et klede og et fat med vann og vasker sine disiplers føtter, og forklarer: «har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter» (Joh 13,14). I alt viser Han seg å være «saktmodig og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29), og Han viser seg å være en Lærer. Fotvasking er en stor fornedrelse, og det er derfor St. Peter sier, ikke av trass eller av stolthet, men av stor ydmykhet og ønske om å bevare sin Herres ære, «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» (Joh 13,8). Og Kristus gir ham svaret Han gir til oss alle: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg». I dette viser Herren nok en gang sin kjærlighet gjennom et eksempel, men det skjer enda én ting: Han renser sine disipler, slik at de skal kunne motta det sakrament Han er i ferd med å innstifte. Vi ser allerede her den rekkefølgen messen vår, to tusen år senere, er grunnlagt på: Kristus renser sine disipler fra deres synder, Han underviser dem i ord og taler til dem om den kjærlighet Han ønsker at de skal ha for Ham og hverandre, og så fører Han dem inn i Eukaristiens liturgi.

«Når Han tar et brød i sine hender og sier «dette er mitt Legeme», så blir det Hans Legeme. Dette kaller Kirken for transsubstansiasjon, at brødets og vinens substanser forvandles til  Kristi virkelige Legeme og Blod uten at brødets og vinens skikkelse og utseende forlater dem.»

Innstiftelsen av Eukaristien

Apostelen Paulus regnes som den første som skriver ned hva som hendte så: «[I] den natt da vår Herre Jesus ble forrådt, tok han brød, fremsa takksigelsen over det, brøt det i stykker og sa: «Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette, for å minnes meg.» På samme måte tok han også begeret som fulgte aftensmåltidet, og sa: «Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod. Gjør dette, hver gang dere drikker det, for å minnes meg.»» Straks minnes vi Herrens ord i sjette kapittel av Johannesevangeliet: «Sann mitt ord! Dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, fins heller ikke liv i dere … . For mitt legeme er virkelig næring, mitt blod er virkelig en drikk.» (Joh 6,53-55). Gud skaper ved å tale. Ved verdens begynnelse sa Han «det bli lys», og da ble det lys. Når Han tar et brød i sine hender og sier «dette er mitt Legeme», så blir det Hans Legeme. Dette kaller Kirken for transsubstansiasjon, at brødets og vinens substanser forvandles til Kristi virkelige Legeme og Blod uten at brødets og vinens skikkelse og utseende forlater dem. Kristi Legeme, Blod, sjel og guddom er til stede i hver del av det forvandlede brødet og vinen. Når hostien brytes og fortæres, skader det ikke Kristus, fordi Hans Legeme er herliggjort og oppstanden; det kan ikke såres eller brytes, men det er fremdeles virkelig, slik at det kan spises. Kristus er fullstendig i begge stykkene når de skilles fra hverandre. Han forblir nærværende i Eukaristien og forener seg åndelig og kroppslig med dem som mottar Ham i nådens stand og fastende[1].

Og hvorfor? Eukaristien er Jesu nærvær iblant oss, vårt åndelige livs kilde, det som forener oss med Ham og det som forener Kirken. Ved å skjule seg, ikke bare sin guddom, men også sin menneskenatur i Eukaristien, lærer Han oss fremdeles å være ydmyke. At vi ikke sanser Hans tilstedeværelse, skal gi oss større, ikke mindre tro; det gjør at vi må stole blindt på Hans ord, og se med troens øye det som vårt kroppslige øye ikke ser.

«Kristi offer fullbyrdes på langfredag, men den nye pakten, den nye loven og det nye prestedømmet innstiftes på Skjærtorsdag.»

COR NORVEGIAE: Biskop Erik Varden feirer Den hellige eukaristi
under ordinasjonsmessen i Nidarosdomen (Cor Norvegiae), 3. oktober 2020.  

Jesus er vårt offerlam

Eukaristien er Kristi testamente, en synliggjøring av Hans pakt med Kirken, Hans Inkarnasjons tilstedeværelse, Hans lidelse og døds minnesmerke, Hans oppstandelses tegn, og vår Frelse som er blitt til kjød. I Den gamle pakt ofret prestene husdyr for folkets synder, og hver synd behøvde et nytt offer for tilgivelse, men dette strakk ikke til – loven er svak og unyttig (Heb 7,18). Dette betyr ikke at det ikke er godt nok med offer, men at offeret ikke var godt nok. Derfor kom Kristus til jorden som fullkommen og evig yppersteprest (7, 24-27). Ikke slik at mange unyttige offer skulle bæres frem, men slik at Han kunne bære frem ett, evig og fullkomment offer, sitt eget Legeme og Blod. Kristus er presten som ofrer seg selv, Lammet som lar seg slakte.

Kristi offer fullbyrdes på langfredag, men den nye pakten, den nye loven og det nye prestedømmet innstiftes på Skjærtorsdag. Kristus befaler sine apostler: «Gjør dette til minne om meg», og gjør dem til sine prester, i stand til å frembære Hans ene offer. Messen kalles et minne, ikke fordi det er en skygge, eller en erindring, av noe som var og ikke lenger er. Det er tilstedeværelsen påny av det som var, at det som var fremdeles er iblant oss, nemlig Kristus vårt Offerlam, ofret på Korset én gang for alle, og så Oppstanden, én gang for alle. Messen er derfor ikke et nytt offer eller gjenoffer, men det samme, evige offer som på Korset, som Kristus synliggjør ved sin nåde. Han døde jo ikke bare for syndere på sin tid, men for alle synder helt til tidens ende. Da måtte Hans offer nå ut til hele verden og til alle, og messen og det ministerielle prestedømme er måten Han i sin visdom har muliggjort dette.

«Blodet i kalken må være like virkelig som Blodet fra Korset. Vår frelse er avhengig av dette; hvis Blodet i kalken ikke er virkelig har ikke Blodet fra Korset kommet til oss.»

Lydig tross redsel

Vårt ene Offer og vår ene Yppersteprest kommer til alle mennesker over hele verden gjennom mange menneskelige instrumenter, men fordi de er sakramenter forbundet i Den hellige Ånd, bevarer de sin enhet. Alle prester i Det nye Israel synliggjør den ene Yppersteprestens evige tjeneste, og alle messeoffer i Den nye pakt synliggjør det ene, evige Offer (sml. Den katolske kirkes katekisme, §1545). Skjærtorsdagens innstiftelse er uløselig forbundet med Korsofferet på langfredag. Ved å innstifte Den nye pakt i sitt Blod gjør Kristus sin lidelse og død om fra en henrettelse til et frivillig sonoffer for synd. Blodet i kalken må være like virkelig som Blodet fra Korset. Vår frelse er avhengig av dette; hvis Blodet i kalken ikke er virkelig har ikke Blodet fra Korset kommet til oss.

På skjærtorsdagskvelden, etter måltidet, går Jesus til Getsemanehagen med sine disipler. Judas har allerede forrådt Ham, og kommer med yppersteprestens menn for å gripe Ham. Jesus er «tynget til døden av angst og sorg» (Matt 26,38), og Hans apostler er for søvnige til å våke med Ham. Før de binder Ham og apostlene forlater Ham i frykt, ber Han til Faderen: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg. Men la ikke min, men din vilje skje» (Luk 22,42). Han vet hva som er i ferd med å skje med Ham, og Han forblir lydig mot Faderens vilje. Hans lidelse for vår skyld har begynt.

*** 

Renselsesdagen

«Skjær» i skjærtorsdag kommer av norrønt «skíri» som betyr ren eller klar. Denne dagen var – og er – en renselsesdag. Man renser de hellige kar (kalker, patenaer, ciboria) til oljevigselsmessen, og man vasker seg til påske. Den viktigste renselsen er imidlertid den åndelige renselsen fra synd i Skriftemålets sakrament, som det var – og er – vanlig å oppsøke denne dagen, fordi man skal gå til Kommunion.

Hengivenhet til Eukaristien

I dag kan man be om større tro på, større håp på og større kjærlighet til Vår Herre i Den hellige Eukaristi, man kan gå enda dypere inn i Mysteriet ved å fornye sin deltagelse i messen, ved å huske at Herren i hver messe kommer oss like nær og at vi kommer Ham like nær som den natten Han ble forrådt og innstiftet sitt evige Offer.

Anima Christi

Anima Christi, sanctifica me.
Corpus Christi, salva me.
Sanguis Christi, inebria me.
Aqua lateris Christi, lava me.
Passio Christi, conforta me.
O bone Iesu, exaudi me.
Intra tua vulnera absconde me.
Ne permittas me separari a te.
Ab hoste maligno defende me.
In hora mortis meae voca me.
Et iube me venire ad te,
Ut cum Sanctis tuis laudem te
in saecula saeculorum. Amen.

Anima Christi (norsk)

Kristi sjel, hellige meg.
Kristi legeme, frels meg.
Kristi blod, fyll meg,
Vann fra Kristi side, tvett meg.
Kristi lidelse, styrk meg.
Gode Jesus, bønnhør meg.
I dine sår, skjul meg.
La meg ikke skilles fra deg.
Mot den onde fiende, vern meg.
I dødstimen, kall meg. Og inn for ditt åsyn hent meg, så jeg alltid kan prise deg med dine hellige i evigheters evighet. Amen.

Skuddbønn før Den hellige Kommunion

Du, å Kristus, er ærens Konge,
du er Faderens evige Sønn!

(Bedt før kommunion av den hl. Thomas Aquinas.)

Bønner på norsk tatt fra «En liten katolsk bønnebok», Eukaristien.

Våk med Kristus

Etter messen på Skjærtorsdag stilles Sakramentet ut så de troende kan våke med Vår Herre inn i Hans lidelse, de kan tilbe Ham og trøste Ham, og dele den mørke time med Ham (Luk 22,53).

Til den som med hengivenhet resiterer Tantum Ergo etter Skjærtorsdagsmessen mens sakramentet er utstilt gis det fullstendig avlat[2].