Det hellige triduum: langfredag

«Det er fullbrakt.

 

Langfredag er Vår Herres lidelsesdag, hvor Kirken minnes sin Frelsers smertefulle lidelse og død på grunn av våre synder. Det er en påbudt faste- og abstinensdag for hele Kirken, for bot, anger og omvendelse.

Tekst: Peder Josef Foss, kateket i St. Olav katolske domsogn, Trondheim

Langfredag ble Jesus Kristus dømt til døden, slått og pisket, kronet med tornekrone, hånet, ledd av og naglet til et kors til Han døde. Så ble han begravet. Langfredag er den aller mørkeste dagen. Samtidig er det også Kristi seiersdag, dagen Han farer ned til Dødsriket for å underkue den gamle slange (1 Mos 3,1; Åp 12,9); dagen Han setter oss fri fra synden; dagen Han, ved å la seg gjennombore, gir Døden dødsstøtet.

«Da de spiste av frukten «ble deres øyne åpnet» (3,7), de så at de kunne velge å trosse Gud så vel som å adlyde Ham. De satte seg selv over Guds lov og mistet dermed Hans nåde.»  

 

Mennesket fristes til synd

For å forstå hvorfor vi behøvde en slik frelse, må vi forstå at vi behøver frelse i det hele tatt, og vi må forstå hva vi frelses fra. Synden begynner ved menneskeslektens begynnelse, med Adam og Eva, skapt for enhet og glede med Gud, for å dyrke og passe Guds hage, Paradis (1 Mos 2,15). I hagen var det mange gode frukttrær, men midt i hagen sto livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt (2,9). Bare av dette siste treet, det som gav kunnskap om godt og ondt, fikk de ikke spise; den dagen de gjorde det, skulle de dø (2,17). Slangen frister Eva, og sier at de slett ikke vil dø om de spiser, og at de «vil bli som Gud, og kjenne godt og ond». (3,5) Eva spiser av treet, og gir Adam å spise også. Slangen, eller Satan, er fører for de falne engler. Han frister mennesker til synd ved løgn og ved løfter om at de skal bli som Gud ved egen makt, slik han selv forsøkte. Gud skapte mennesket med fri vilje til å velge mellom godt og ondt, men uten kjennskap til at det onde var et alternativ vi kunne velge. De var jo skapt til å følge Guds lov, den var god og behagelig for dem å følge, så de vurderte aldri noe annet. Da de spiste av frukten «ble deres øyne åpnet» (3,7), de så at de kunne velge å trosse Gud så vel som å adlyde Ham. De satte seg selv over Guds lov og mistet dermed Hans nåde.  De gjorde opprør mot Ham, og siden da skulle det være opprør i deres kropper og sjeler. De skulle fra nå ha vanskelig for å gjøre det de var skapt for, så de måtte lære om Guds gode nåde ved å erfare livet uten.

De og deres barn falt i stadig dypere synd (1 Mos 6,11). Det eneste som kunne gjenopprette vårt vennskap med Gud var at Han igjen gir mennesket sin nåde. Synd er ikke bare en handling, det er en tilstand, slik at «alle tanker og hensikter i hjertene [til menneskene er] onde hele dagen lang» (6,5). Ikke engang ytre bot, dyreofre eller en Gudgitt lov er tilstrekkelig, for hverken faste eller aske, dyreoffer eller en lov kan, av seg selv, fornye oss fra innsiden. Av seg selv kan de ikke ta oss ut av syndens tilstand, få slutt på onde begjær og gi oss tilbake Den hellige Ånd. «Brennoffer bryr du deg ikke om. En sønderbrutt ånd er mitt offer, det knuste hjerte vil du ikke forsmå.» (Sal 51,18-19) Selv er vi ikke i stand til å bøte for vår synd, vi kan ikke tilgi oss selv, og kan ikke avverge den død som er vår synds lønn (Rom 6,23). Mennesket kan ikke stige opp til Gud, men fordi Han elsket oss på tross av alt, steg Han ned til oss. Mennesket kan ikke bli Gud og forene Ham med seg, men Gud kan bli menneske og forene mennesket med seg. Vi har ikke noe offerlam som er verdt alt det blodet vi har utøst i vrede, som kan gjøre opp for alt hat, alle mord eller all utukt, fordervelse, løgn, misunnelse, spott og sorg vi mennesker har fylt Guds vakre skaperverk med. Men på langfredag går det som Abraham sa med profetisk røst, i oppfyllelse: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» (1 Mos 22,8)

«I sin lidelse og død adlyder Kristus Faderens vilje i alt, og oppfyller alle lovens og profetenes ord om Ham.»

Lovens og profetenes ord oppfylles

På skjærtorsdag vier Lammet seg selv som offer, og på langfredag slaktes det. Vår Herre Jesus Kristus er Gud steget ned og blitt menneske av kjøtt og blod, den ene Mellommannen (1 Tim 2,5) som kan forene og forsone dem i seg selv.

Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.

(Jes 53,3-6)

I sin lidelse og død adlyder Kristus Faderens vilje i alt, og oppfyller alle lovens og profetenes ord om Ham. Han forlates av sine disipler (Jes 53,3); Han svarer ikke sine anklagere (Matt 27,12; Jes 53,6), som bygget falske vitnesbyrd (Matt 26,59; Sal 35,11); Han blir mishandlet og slått og til sist ofret (Jes 53,6). Mot slutten sier Han: «Jeg tørster» (Joh 19,28), og straks fyller soldatene en svamp med eddik, setter den på en pinne og gir Ham det å drikke for å pine Ham. Alt gikk i oppfyllelse: «De gav meg galde å spise og slukket min tørst med eddik» (Sal 69,22). Ingenting av det som skjer denne dagen, er tilfeldig eller uforutsett; all den ubeskrivelige ondskapen vendes til det gode, akkurat slik det var fastsatt. Til og med ypperstepresten Kaifas, som fordømmer Ham, gjøres til profet når han sier: «for folkets skyld var det best å la én mann dø» (Joh 18,14), og ved å gi Ham over til Pilatus forsikrer Han også at Kristus dør ved korsfestelse, slik Han selv og Skriftene hadde forutsagt. Nå skulle Han løftes opp (Joh 3,14), og ordet oppfylles: «De har gjennomboret mine hender og føtter, jeg kan telle alle mine bein. Mine klær delte de mellom seg og kastet lodd om min kjortel» (Sal 22,17-19). Så går folk foran Ham og håner Ham og sier: «Han satte sin lit til Gud, la nå Gud befri ham, om han har ham kjær – han sa jo at han var Guds Sønn!» (Matt 27,42-43), som forutsagt: «Alle som ser meg, håner meg, de gjør grimaser og ryster på hodet. ‘Han har forlatt seg på Herren, han frelse ham. Han frir ham, for han har ham kjær.’» (Sal 22,8-9) Og de knuser ikke et eneste ben på Ham, fordi Han skulle være et Påskelam uten lyte og uten skade.

Jacopo_Tintoretto_021.jpg

DET LYTELØSE OFFERLAM:«… på langfredag går det som Abraham sa med profetisk røst, i oppfyllelse: ‘Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min’, skriver artikkelforfatteren. (1 Mos 22,8). Maleriet viser «Jesu korsfestelse» (1565) slik renessansekunstneren Jacopo Tintoretto forestilte seg den. Du kan selv se verket i Sala dell’Albergo, Scuola Grande di San Rocco, Venezia. 

Korset gjenoppretter orden

Én eneste dråpe av Kristi dyrebare Blod hadde hatt kraft nok til å frelse hele verden (St. Thomas Aquinas, Adoro te), men likevel gav Han alt. Guds allmakt gjør at Han kunne frelst oss på hvilken måte Han ville, men Han valgte Korset. Det finnes ikke en menneskelig måte å si dette på, ordene «kjærlighet» og «barmhjertighet» er kun skygger av den godviljen Gud virkelig har for oss. Hans kjærlighet ble inkarnert i Jesus Kristus korsfestet. Etter alt de har gjort mot Ham, sier Han likevel: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34) Midt i den største smerten et menneske noensinne har lidd, sier Han til den angrende forbryteren: «Ennå i dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,43) I tillegg valgte Han Korset på grunn av sin rettferdighet, fordi Han ikke vil la synd gå ustraffet, både for å undervise oss som en god Far gjør, og for å gjenopprette orden i skaperverket som en god hersker. Gud er ren kjærlighet og ren rettferd, Gud er begge, og vi ser dem begge fullbragt i Kristi lidelse og død: Han er nådig mot syndere og nådeløs mot synd.

«Og Kristus, Den nye Adam, lider heller straffen enn å sky kampen med Slangen, slik den første Adam gjorde.»

Jesus, den nye Adam

Ved Korsets fot er vi tilbake i Edens hage, for der står Livets tre, som bærer Livets frukt. Der står Maria, Den nye Eva, og deler sin Sønns lidelse. Hun gir i lydighet den frukt som Eva tok i ulydighet. Hennes rene hjerte, som gjemte på Jesu mysterier, var fylt av sorg. Marias hjerte ble gjennomboret av et sverd, slik St. Simeon hadde forutsagt (Luk 2,35), slik at mysteriene ble åpenbart for oss alle. Hennes medlidenhet – at hun led med Kristus – er hennes martyrdød, derfor kalles hun også Martyrenes Dronning. Og Kristus, Den nye Adam, lider heller straffen enn å sky kampen med Slangen, slik den første Adam gjorde. Han lider straffen han ikke fortjente, så vi som fortjener straff, skulle fris fra den. «Altså: Likesom én manns fall ble årsak til alle menneskers fordømmelse, på samme måte blir én manns rettferdiggjørende verk til liv og rettferdighet for alle mennesker.» (Rom 5,18) Og likesom Eva ble mor til den falne slekt, er Maria blitt Mor til det rettferdiggjorte Guds folk, Kirken. Derfor sier Jesus fra Korset til sin elskede disippel St. Johannes, som står der som representant for alle apostlene og hele Kirken: «Der står din mor.» (Joh 19,27)

«Straks ‘brast forhenget i templet i to, og revnet fra øverst til nederst, jorden skalv, klippene revnet, og gravene åpnet seg’. (Matt 27,51) Skaperverket skjelver og jorden skakes av Herrens død.»

LAMMET OG LIDELSEN: I St. Olav domkirke, Oslo,
ses Jesus som Guds lam til venstre og sonoffer på korset bak tabernakelet.
Biskop Bernt I. Eidsvig feirer påskedagsmessen i 2020. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen  

Jorden skakes av Herrens død

Se Guds Lam, se Ham som tar bort verdens synder! «Nå felles dommen over denne verden; nå skal denne verdens fyrste støtes ut. Mens jeg, når jeg heves over jorden, da skal jeg dra alle til meg.» (Joh 12,31-32) Fra Korset springer all nåde og frelsende kraft som gis av sakramentene. Det er fra denne kilden at all tro, alt håp og all kjærlighet øses ut, og det er til Korset at alle de troende kommer for å finne helbredelse for synd, fred i uro, håp i fortvilelse og Lys i mørket. Helt til det siste fortsetter Jesus å be til sin Far og å undervise, så Han begynner å be Salme 22: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?», som handler om Ham selv. Dette må ikke forstås som fortvilelse (å fortvile – å miste håpet på Guds godhet – er en stor synd), men som et uttrykk for Hans bitre lidelse for vår skyld. Og da Han hadde oppfylt hele loven og sin Faders vilje, kan Han si om all sin lidelse og hele sitt virke på denne jord: «Det er fullbrakt», og så: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd». Straks «brast forhenget i templet i to, og revnet fra øverst til nederst, jorden skalv, klippene revnet, og gravene åpnet seg». (Matt 27,51) Skaperverket skjelver og jorden skakes av Herrens død. Loven er fullbrakt, Guds nærvær forlater templet, for nå er Kristus – Templet – revet ned. Nå trer Den nye loven i kraft, med et nytt og evig Offer, og Ypperstepresten har trådt inn bak forhenget, inn i Det aller helligste, med sitt eget Blod (Heb 9,11).

Dette Blodet er den eneste utvei, det eneste håpet. Kristus er Den eneste vei, og for å få del i Ham må vi være døpt som lemmer på Hans Legeme, som er Kirken (1 Kor 12,12-13; 1 Kol 1,24).  Templet er nå sannelig brutt ned og Kristi legeme er begravet, slik Han forutsa, men Han har også lovet oss at Han skulle bygge det opp igjen på tre dager, for å fullbyrde sin triumf.

*** 

Forening med Jesus i Hans lidelse og død

Jesu lidelse har gjennom hele Kirkens historie vært helgenenes kilde til omvendelse, anger, bot, ydmykhet og kjærlighet. Å meditere over dette mysteriet er deres vei til salighet. «Det er ingen gagnligere øvelse for sjelens fullstendige helliggjørelse enn stadig å meditere over Jesu Kristi lidelser», skrev kirkelærer St. Bonaventura.

Rosenkransen: smertens mysterier

  1. Jesu dødsangst i Getsemane
  2. Jesus hudstrykes
  3. Jesus krones med tornekronen
  4. Jesus bærer sitt Kors
  5. Jesus korsfestes og dør

Mediter over Jesu syv siste ord

  1. Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. (Luk 23,34).
  2. Sannelig, det lover jeg deg: Ennå i dag skal du være med meg i Paradis. (Luk 23,43).
  3. «Kvinne, der står din sønn.» Og så, henvendt til disippelen: «Der står din mor.» (Joh 19,27).
  4. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? (Matt 27,46).
  5. Jeg tørster. (Joh 19,28).
  6. Det er fullbrakt. (Joh 19,30).
  7. Far, i dine hender overgir jeg min ånd. (Luk 23,46).

Bønner man kan be i eller rundt Jesu dødstime (fredager, klokken tre)

V: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg. S: Fordi du ved ditt Kors har forløst verden.

«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Korsveien, se En liten katolsk bønnebok.

Andre hengivne bønner og handlinger

Litani til Jesu Hellige Hjerte, å avstå fra kjøtt på fredager, å gå til Kommunion den første fredag i hver måned i bot for synder mot Jesu Hellige Hjerte, å motta Eukaristien idet man minnes at Den kommer til fra Herrens offer, å ha et krusifiks i hvert av husets rom, å betrakte krusifikset i stillhet, å forestille seg ofte på kne foran Kristus på Korset (særlig i Skriftemålet), å minnes Jesu fem sår.